"Ta bussen i god tid før, det er fredag den 13."

Sånn lød PKs formaninger i forkant av avreisen til Stavanger for å spille opprykksturnering. NTNUI H2a, de siste to års suverene vinner av den midtnorske andredivisjonen, har endelig muligheten til å ta steget opp etter H1s triumfsesong og påfølgende opprykk til Eliteserien. Vi stiller med hele troppen vår på reise, minus vårt ankelskadde blokkmonster Øystein, og har i tillegg, etter formaninger fra de som burde vite sånt, tatt med oss forsterkninger i form av to av H1s gode U21-spillere, Jon og Cato. Trenerne våre, Lotte og Ane, er også med, og vi stiller dermed så sterkt som vi aldri har gjort før foran det som sies å være en knalltøff kvalik. PKs formaninger skal vise seg både å være helt unødvendige og prinsipielt riktige idet vi får trykket alle inn i tilgjengelige biler, kommer i god tid til flyplassen, bare for å oppdage at flyet er en time forsinket. Kortspill følger.

Når vi endelig ankommer Sola, og skal ordne oss en maxi bort til familien Tjomsland - som hadde sagt seg villige til å ta imot hele ti H2a-ere - oppstår det et aldri så lite logistikkproblem. Den største tilgjengelige bilen har kapasitet til 9 lange menn pluss bagasje, altså er vi en mann for mye. Etter et kort masseslagsmål er det, ikke overraskende, Lars som må tørke tårene, slenge bagen over skulderen og ta beina fatt. Det siste vi ser før vi svinger ut ifra flyplassen er at han desperat kjøpslår om en plass på spillerbussen til Kattems fotballjenter. Lykke til, tenker vi. Vel framme under tak lar vi oss fort forbløffe av nivået på all-inclusive-hotellet vi tydeligvis har havnet på. En bugnende kveldsmatbuffet følges av romslig innkvartering i ekte senger, og til alt overmål finner vi også en skål sjokolade på puta (dette er ingen overdrivelse). Kun kriblende forventning til morgendagens kamper forhindrer umiddelbar innsovning, og når søvnen først kommer, er den god som gull.

Morgenens frokostbuffet står ikke noe tilbake for kveldsbuffeten, og er i tillegg beriket med vertskapets trivelige nærvær. Geografiquiz og sudokubattle får studentlaget i riktig modus før vi benytter oss av lange bein og Stavangers fantastiske 60 % idrettslagsrabatt på bussen for å nå Ynglingehallen, der festlighetene skal finne sted. Vi finner oss et bord i loungen, speider utover de ankommende motstanderlagene, og en viss bekymring er å spore idet enkelte kjente fjes med tilhørende isser skrapende bortetter takplatene ses tuslende rundt i hallen. Heldigvis dukker H1s Jens Retterholt opp like etter, og vi forstår at de lange guttene er entouragen hans, og ikke motstandernes "plus one". Vi mistenker at Jens forsøker det gode gamle oppmøtetrikset for å få være med og spille, men det blir aldri bekreftet siden han må ha observert den brutale størrelsen på bortetroppen vår, og istedet ikler seg NTNUI Cheerleader-gevantene sine på tribunen. Tre kvarter før kampstart kommer Lars slengende, iført dyre solbriller, tykke gullkjeder, diamantbesatt cowboyhatt og dressjakke sydd av pandaskinn. To og et halvt skritt bak har han ei syndig blondine med en liten Slåke jr. på armen. Imponert over hvor kjapt Lars åpenbart har knekt Stavanger-koden spør vi hva han har bedrevet de siste tolv timene, men libero-Lars lar seg ikke lokke utpå. "Var setene gode i taxi'n da?" spør han bare, og tar en høneblund før oppvarminga.

NTNUI H2a - BSI:

Første kamp skal stå mot Bergensstudentene i BSI, som syngende på sin flotte dialekt - blandet med et anstrøk av tysk aksent - gir den flottest tenkelige ramma rundt kampen. BSI viser seg å være et litt utradisjonelt, men slett ikke dårlig lag, og vi sliter litt i starten mot en kantspiller som oppnår en rekke enkle blokk ut (det skal ta oss resten av turneringa å oppdage at han faktisk ikke kunne smashe i det hele tatt), og laget preges litt av nervøsitet i første sett. Godt hjulpet av en asymmetrisk hall, en pappfigur-dommer og et par linjedommere som beviser at linjedommerkurs i Hornindal ikke hadde vært noen dårlig ide blir det en litt rotete kamp, der feilserveprosenten vår kun overgås av BSIs tall. Likevel drar vi i land en relativt komfortabel 3-0-seier, som langt på vei sender oss til semifinale dagen etter.

StIL - NTNUI H2a:

Mellom kampene rekker H2a-spillerne både å sole seg, gjøre Kiwien noen kroner rikere, og å se Stavanger-studentene i StIL nervøst ta seg av BSI med 3-1, og dermed sende både seg selv og oss til semifinale, slik at begge lag kan stille med lave skuldre til dagens siste kamp. Skalpen til StIL henger allerede i beltet til H2a siden oppgjøret mellom to reduserte versjoner av lagene i Bergen Challenge, og vi gjetter på at de gjerne vil revansjere det tapet. StIL stiller styrket fra sist med sin beste kantspiller pluss rutinerte Martin Frydnes, mens vi på vår side velger å spille enlegger denne gangen.

Det skal fort vise seg at det er to jevne lag ute på banen, og lagene følger hverandre som skygger i settene. Stavanger sniker til seg førstesettet, vi tar de to neste, men settene er jevne og tette. At kampen kun har betydning for valget av motstander i semifinalen er vanskelig å se, idet temperaturen bare øker i kampen. Når StILs lange midtspiller killer en ball over Cato-blokken truer Cato leggeren med juling hvis han ikke får neste legg. "Tøft", synes en positiv PK, og innvilger søknaden med stort hell. Fjerdesettet er like tett som de tre første, og det skiller aldri mer enn to-tre poeng mellom lagene. Anders setter en blokk, og gir oss 25-24.Endelig er den der, matchballen som kan gi oss best mulig utgangspunkt før semifinalene. Serven sitter, Stavanger må fikse, rygge, og sende fra seg gratisball. Lars tar ansvar, og tre mann setter full fart mot nettet når PK får ballen i hendene. Ballen går ut mot Jon, som henger og henger - Tom Håkons utlånte drakt nummer 16 har vel aldri vært så høyt oppe i lufta, selv ikke på tørkesnora - og banker ballen knallhardt og bratt på linja mens et sus går gjennom publikum. Men nei, der står Stavangers legger plantet, og uten at han engang vet hva som traff ham går ballen i en pen bue tilbake fra låret hans og over nettet. Ny sjanse for Jon, men denne gangen henger Stavanger-blokken med, og setter en griseblokk. Inspirert av fru Fortuna klarer StIL å stjele settet, og lagene må ut i tie-break.

Nå skulle man tro at avslutningen på fjerde sett ville gi StIL en opptur inn mot det siste, avgjørende settet, men mot et heltent H2a som startet settet på godsiden av banen får de det tøft fra starten. H2a spiller på alle sylindrene, og knuser rogalendingene før de får sukk for seg. 3-2 etter en spennende kamp, og begge lagene er egentlig godt fornøyde.

Fjorten sultne mennesker (troppen minus Lars, som har fått på seg solbrillene igjen, klokken 2130, og Hans, som tidligere hadde blitt observert i en passiar med Lars der noen penger og en katalog skiftet hender) kan altså avslutte dagen med velfortjent fellesmiddag, men hva og hvor? Rykter sier at Kebab House har enten Norges eller byens? beste kebab, men ifølge kjentmann Mathias er også Pizzabakeren og Dolly tilgjengelig i Madla sentrum "rett borti veien". 23 kilometer tusling langs motorveien senere treffer fjorten støvete mennesker valget om å spise på "Thai takeaway", som tydeligvis er det lokale navnet på den kinesiske restauranten. William tar en kjapp kikk på den omfangsrike menyen, konstaterer at det riktige ordet er "kantonesisk", og får fire kilo snadder på tallerkenen for tre kroner og et signert lagbilde som belønning for sitt passende morsmål. Vi andre velger selvfølgelig pizza. Midt i middagen får Nils en sinna telefon fra hytteutleieren, som etter sigende har ventet i timesvis på sine annonserte gjester, og erklærer at han går hjem om ett kvarter. Vi sjekker verdensrekordtiden på halvmaraton og sender Jon ut på løpetur, med Cato og jentene ruslende etter, mens vi andre tar turen hjem for å sove.

NTNUI H2a - Kristiansand Sandvolleyballklubb:

Tidligere enn fuglene står H2a opp på søndag for å spille sesongens viktigste kamp klokka 0900 - et tidspunkt der, som H2a-kjennere vil vite, vi ikke vanligvis spiller vår beste volleyball. Det er en viss nervøsitet å spore, siden finaleplass garanterer førstedivisjonsspill neste år, mens taperen må ut i en avgjørende bronsefinale. Trøsten får være at en del av de sørlige sandgutta vi skal spille mot så litt i overkant rutinerte ut, noe som sjelden harmonerer med gode prestasjoner på morrakvisten. Vel framme på banen ser vi at hallens utstuderte asymmetri er videreført til sidene, der veggen faktisk møter banen trekvart meter inne på banen på den trangeste siden (ok, ikke "faktisk", men nesten). Klok som en gammel furu velger kaptein Rune å starte på den siden der det går an å slå kant, og alt ligger dermed til rette for de unge, grønnkledte kanonene når kampen blåses i gang.

Kun få baller spilles før vi innser at heller ikke dette skal bli noen tur i parken. Kristiansand stiller med to gode mottakere som plukker det aller meste med fingerslaget, i mangel på noen pålitelig hoppserverute, og slår inn ball etter ball fra kant, mens NTNUI-blokka sliter med tempoet i leggene (og lårene, det er fortsatt veldig tidlig). Etter hvert får vi justert oss inn, men litt for sent, og KSK tar første stikk. Neste sett fortsetter vi med godt mottaks- og forsvarsspill, og selv om vi til tider sliter med å få uttellingen på nett klarer vi å krige til oss initiativet og poengene, og utligner til 1-1 i sett. Vi tar med oss den gode følelsen inn i neste sett, starter godt, og fører settet helt til vi får en liten periode med drypp i mottak, slik at KSK får et lite overtak fram mot slutten av det viktige tredjesettet. Våre tålmodige trenere Ane og Lotte gjør et rutinert kantbytte, og vi utligner KSKs ledelse i siste øyeblikk til 25-25. Etter dette kjempes det innbitt for hver ball, og begge lagene har settballer før vi endelig klarer å sette spikeren i kista til 33-31. Det må tørkes svette under begge benkene før neste sett. Nå skulle man tro at avslutningen på forrige sett ville knekke moralen til KSK, men de viser rutine når de reiser seg fra smellen, løfter blokka si, og tar initiativet i fjerdesettet. Framleggene våre blir dårligere, og de tunge kantangrepene sitter ikke på den trange banehalvdelen, og selv ikke nok et kantbytte kan endre på det. KsK tar 2-2, og tiebreakekspertene fra universitetets auditorier må gjøre det vi kan best hvis vi skal sikre opprykk på første forsøk.

Det er i sånne kamper, når man sitter på sidelinja, at man blir forvandlet til mer supporter enn deltaker i det som skjer på banen. I det ene øyeblikket lyser man en medspiller (ingen nevnt, ingen glemt) og hele hans utvidede familie i bann på grunn av en lett lurvete gratisball, i det neste er samme mann øyeblikkets helt etter et oppmerksomt blokkpoeng. Kun to nervøse trenere befolker benken mens resten av innbytterne "varmer opp" bak benken for å få utløp for noe av den energien som raser rundt i kroppene våre. Nervøsiteten er bare lett strødd med optimisme når lagene bytter side, og H2a får den gode sida på stillingen 8-3 etter en iskald serverekke av Nils, som med sine ekle, korte flakkserver endelig tvinger KSKs mottakere ut av sitt foretrukne fingerslag. 9-3 i blokka, så servebom til 9-4. Skummelt, kunne vi ikke fått 10? På 11-5 får Cato serve, og svarer med sin lengste serverekke uten bom for helga, og gir seg ikke før det står 13-6. Først da synker det inn at dette faktisk går veien, og det er som seg hør og bør at det er Oddvar som får æren av å sende laget til førstedivisjon med kampens siste angrep. Banen dekkes på et øyeblikk av en skum av tårer og Villa fruktchampagne (den søndagsåpne Kiwien hadde ikke Dom Perignon) når H2a endelig kan feire sesongens store mål.

Spirit Lørenskog - NTNUI H2a:

Etter semifinalen kunngjør Jon at han egentlig føler han har spilt nok for helga - forståelig, ettersom han vel kun har stått over ett sett - og blir innvilget tribuneplass i finalen. Han tar også med seg en motvillig Cato i dragsuget (Sliten? Jeg? På ToppVolley spilte vi alltid minst 17 sett hver dag, sier Cato fortørnet), og disse to kan dermed finne dusjen mens resten av laget hiver seg i dømminga mellom kampene. Sisteplasskampen mellom bakfulle BSI-spillere og en broket forsamling fra Hornindal understreker egentlig forskjellen mellom de fire jevne lagene i semifinalene og de to nederste lagene. Ett av få høydepunkter er når Hornindals kubanske spenstfantom David Peréz (eller, han hette David, det stod Peréz på skjorta, og han så veldig kubansk ut. Saksøk meg.) forsøker å drepe BSIs tyske legger med en voldsom smash rett i pæra. Denne, på sin side, beviser at han aldri trenger å handle sykkelhjelm når han reiser seg og ler etterpå. Tilskuerne kan enes om at smellen egentlig var velfortjent på grunn av leggerens rolle som forsanger i "BE! *klapp* ÆSS! *klapp* IIII!! *klappklapp klappklapp*" (Beklager, jeg har hørt at Albert Åberg-sangen kan hjelpe med å få sånt vekk fra hjernen. "Du-dudu-du-dudu-dudu Du-dudu-du-dudu-du osv.). En snarrådig William gir Peréz NTNUs studiekatalog pent innpakket etter kampen.

Selve finalen er det muligens best å forbigå i stillhet, siden det sjelden var noen særlig vinnervilje å spore hos de fornøyde H2a-erne som løp utpå banen (bortsett fra Magnus, som tilsynelatende forsøker å slå hull i både blokk, forsvar og parketten). Uten de to ferdigdusjede på tribunen og en libero-Lars som aldri kom tilbake fra blondineperm (ett opprykk, og plutselig er han Carlos Tevez) ble det improviserte oppstillinger, mye løping for en heroisk William, og noen merkelige venstrehånds rainbow shots fra Rune, som spilte sitt første sett siden 2001 som diagonal. Det ble nok tap, i alle fall feiret Spirit etter kampen, uten at noen NTNUIere lot seg merke nevneverdig med det.

Etter et begivenhetsfattig besøk på Dolly Dimple's, der ingen kastet isbiter på den særdeles oppmerksomme og profesjonelle betjeningen, var det noen timer å vente på Sola for en trøtt gjeng. Vi ser fram til å gjenta turen i matchende grønne grilldresser neste år! I mellomtiden finner du oss i sanda.

Med på opprykket: #1 William Wai Man Young, #3 Per Kristian Fjellby, #4 Rune Kristiansen Valle, #5 Oddvar Standal, #6 Magnus Røed, #7 Lars Løkeland Slåke, #8 Anders Eriksson, #9 Hans Orstad Teigen, #10 Øystein Hov Holhjem (skadet), #11 Nils Haktor Bua, #12 Mathias Tjomsland, #13 Cato Seljevold, #16 Jon Arnesen. Trenere: Lotte Martine Jørstad og Ane Kristine Barek Myhre.